Hvil i fred, Vegard

Det pøste store dråper som traff meg hardt i ansiktet. Jeg løp med øynene igjen, i mørket, løp bort i fra tanker og følelser. Jeg hadde bevisst lagt mobilen igjen hjemme. Jeg orket ikke tanken på å få en telefon. På å få den telefonen. Beskjeden. Det hjalp selvsagt ikke. Regnet ble så kraftig at jeg ikke kunne se, jeg snudde hjemover etter en time. I det jeg kom inn døren hørte jeg mobilen ringe. Beskjeden kom.

Vegard, en fantastisk, omsorgsfull, klok, smilende, morsom, kjærlig, kunnskapsrik, varm, venn døde i går kveld etter nærmere 1 1/2 måned i komatisk tilstand. Følelsen kan ikke beskrives som noe annet enn et stort, smertefullt, tomt hull. Han søkte aldri oppmerksomhet eller skryt, og satte alltid andre før seg selv. Selv om han aldri tok stor plass- etterlater han et stort tomrom. Han har betydd ubeskrivelig mye for uforståelig mange. Det er et stort, stort tap. 19 år gammel har han dratt hjem. Så alt for, alt for tidlig. 

Natten i går ble tilbragt med ungdomsgjengen fra Tremor. Å holde sammen er noe som har hjulpet oss gjennom hele den lange, vonde tiden Vegard har kjempet. Jeg oppfordrer alle kristne lesere til å be for familien til Vegard, og tiden vi går i møte.

Hvil i fred, Vegard.