Nattønske

15:07
Da snakkes vi om en måned, sier hun. Hun er heldig, hun. Nå skal hun ut i fellesferie. Nå skal hun slippe å se meg på en ganske god stund. Slippe å stille meg spørsmål som jeg svarer surt på, eller bare glemmer at hun stiller, fordi jeg får øye på en flekk på veggen. Jeg lurer på om hun er gift. Husker ikke om jeg har sett noen ring på fingeren. Lurer på hvor hun skal. Hvor gammel hun er. Om hun har barn. Hun har rett på å vite de mest detaljerte og personlige opplysningene om meg, men jeg har ingen grunn til å forvente det samme i retur. Hun har gitt meg en bokanbefaling. Jeg må ned på fagbokhandelen og kjøpe den. Lese den. Lære "teorien". Teorien om mitt eget tankekaos, hvem er forfatteren bak den boken? Jeg kan ikke huske å ha skrevet noe. Det finnes ingen fasitsvar, sier jeg. Ingen ramme å sette alle inn i.  Det er hun enig i. Alle her er forskjellige sier hun. Det eneste alle her har til felles er.... Det er sant, det. Det er ikke meg og dem. Det er oss, alene, sammen. Vi snakkes om en måned... sier hun. Hun rekker meg en bunke med like ark. 30 Ark. Lykke til sier hun. Som om det er en magisk tryllesetning. Hun vet like godt som meg at de neste 30 dagene vil bli 30 dager i ... nei, ingen fasitsvar. Jeg aner ikke, hun aner ikke. Hun sier hun forstår, men jeg tviler sterkt. Jeg åpner den tunge døren og tenker at ferien ikke kunne komt på et dårligere tidspunkt. Eller kanskje det er et bra tidspunkt. Går det bra nå? Nei. Testene viser dårligere og dårligere resultater. Det går nedover. Men jeg smiler. Jeg tar meg i å smile til en fremmed i trappen. Enda en tung dør, og så 4 etasjer ned. Trinn for trinn. Jeg har glemt tablettene igjen.

15:16
Jeg går nedover veien. Lurer på om vinden blåser kjolen opp bak, men jeg bryr meg ikke nok til å sjekke. På vei ned til Studia fagbokhandelen er jeg sikker på at jeg har gått feil. Kan de ikke snart bli ferdig med å bygge? Alle disse omdirigeringene for fortumlede fotgjengere får meg til å møte på blindveier og gravemaskiner alt for mange ganger. De bygger et barnehjem, sier mannen. Mannen som tar tak i armen min og snakker med engasjert og sjokkert stemme. Jeg nikker og går videre. De bygger ikke et barnehjem. De bygger et nytt bygg til psykiatrien. Så de slitne kroppene kan slippe å gå opp den lange bakken, og møte på turister og bekjente som går samme veien, i retningen av en av byens største attraksjoner. Knærne mine skjelver når jeg går ned trappene. Gyngende trapper, gyngende knær. Ikke fall nå, ikke fall nå, ikke nå foran alle bygningsarbeiderne. Jeg føler meg feilplassert. Hvordan havnet jeg her? Her blant fortapte, slitne personer...Menn i hvite frakker, gule biler med blålys, kalde bygninger med små vinduer, skilt som peker i alle retninger, retning barneklinikken, retning BBB-bygget, retning hovedinngangen, retning boligkontoret, retning.. bokhandelen. Jeg åpner døren og møter et hav av fagbøker. Jeg finner frem til riktig bok, i riktig butikk, i riktig bygg, alene, på egenhånd, og hjertet banker, og jeg løper til bussen, og later som om jeg ikke kjenner igjen jenten med blå ringer under øynene, og strikkegenser i solen.  


03:48
Det er stille i huset. Utenom en pipelyd som kommer fra dvdspilleren. På tv'n sitter Veronika hos psykiateren sin og hun har feilet i å ta sitt eget liv. Filmen er skuffende. Basert på en bok av Paulo Coelho. Bildet står stille, Veronika har en rynke i pannen, og de fortvilte øynene speiler en følelse ingen fortjener å kjenne.
Jeg ser ut de mørke vinduene. Det er helt sort ute nå, men om et par timer vil solen være oppe igjen. Jeg irriterer meg. Hvorfor sette en så farlig tanke i hodet på noen? Han sa det som informasjon, advarsel, påminning. Jeg hadde ikke tenkt over det før han sa det. Nå er det det eneste jeg tenker på. En hårsbredde i fra å trykke på stopp-knappen. Av. Slukke lyset. Selvfølgelig har jeg ikke tenkt å gjøre det. Men nå vet jeg at det er fullt mulig. De står på kjøkkenet. Urørt. For det er sånn det har blitt. Alt eller ingenting. Jeg går og henter en boks med is, og en skje, fordi det er sånn det har blitt. Jeg lurer på hvorfor naboen alltid kjører bil om natten, og plutselig er vinduene alt for mørke, og jeg drar for gardinene, og Veronika har ikke lenger lyst til å dø.